Hver gård på Bryggen rommet en rekke enkeltmannseiendommer, stu¬ene. Hver gård hadde også felleseien¬dommer som besto av kai, skur, vippebom og schøtstue med ildhus. Bygging og vedlikehold av disse eien¬dommene ble betalt av alle stueeieme i gården. Regnskapene ble notert i gårdens felles regnskapsbok, mascopiboken. Denne boken ble ført av valgte embetsmenn. Hver gård hadde nemlig sin egen administrasjon og domstol.
Hver gård hadde en schøtstue med ildhus helt bakerst i husrekken. Systemet med felles schøtstue og ildhus overtok hanseatene fra de tidligere norske beboere på Bryggen.
Det norske ordet for denne bygningen var skytning eller skytningsstove. Denne benevnelsen forandret hanseatene til Schotstube eller Schutstaven.
Schøtstuen hadde til hovedformål å være samlingssted for gardsfolkene om vinteren og, i kombinasjon med ildhuset, spisested hvor man fikk varme måltider.
Stuene framme i gården var uoppvarmet, men i schøtstuen gjorde man opp varme fra slutten av oktober til midten av april. I det tidsrommet var det også mindre arbeid i lagerboder og sjøstue, så en stor del av tiden ble tilbrakt i schøtstuen.
En schøtstue fylte en rekke andre funksjoner i tillegg til dette. Den var festlokale der man holdt lag seg imellom eller med gjester. Her ble nye medlemmer i gården, både forvaltere, geseller og drenger innskrevet i bøkene. Og det årlige mascopi-møte ble holdt der.
En gang i året hadde man rettsmøte i lokalet. Da ble de av gårdens folk som hadde forbrutt seg mot regelverket straffet.
Man anvendte forskjellige typer straff. Drengene ble som oftest dømt til et bestemt antall slag på blanke messingen med oksepeisen. Geseller og handelsforvaltere kunne få bøter som ble betalt i rede penger eller i mel. Pengene ble siden gitt til fattige og trengende. En del av pengene ble også benyttet til innkjøp av øl til fester med «friøl».
Man kunne også utdele bøter i øl, og den helt store boten beløp seg til en tønne øl. Dette var blant annet straffen for å bli barnefar i Bergen. Hanseatene skulle jo leve i sølibat.
Boten ble drukket i fellesskap på schøtstuen. Det hjalp nok til at man holdt skarp utkikk etter syndere. Det at medlemmer holder øye med hverandres moralske vandel er godt kjent fra laug og broderskap over hele Europa.
Om vinteren ble det holdt skolestue for drengene i schøtstuen. De fikk undervisning i skriving, regning og varekunnskap. De skulle jo bli eksperter på tørrfisk og tran og skulle kunne føre kompliserte regnskaper.
Den moralske oppdragelse av drengene ble ivaretatt ved daglige andakter og salmesang i schøtstuen og ellers gjennom regler for oppførsel medlemmene imellom.
Alle begravelser fant sted fra schøtstuen. Kisten ble båret i prosesjon derfra og til Mariakirkegården.
Hver schøtstue hadde sitt regelverk og sin administrasjon. Gårdens buherre sto i spissen for administrasjonen. Han hadde også nøklene til laden, den felles pengekisten. Ved sin side hadde han ølkjøperen og vedkjøperen, to viktige personer. I tillegg besto administrasjonen av en gesellhøvedsmann, en skriver og en Buttenkyker,
Gesellhøvedsmannen skulle lese opp reglementet for schøtstuen 6 ganger i året. Skriveren noterte ned enhver sak og Buttenkykeren inspiserte ildhuset hver 14. dag. Han kikket oppi alle bøtter og kar for å se til at de var rene.
Jungenshauptmannen, eller Recke-mannen som han også kaltes, passet på drengenes oppførsel. Han bar reckestokken som tegn på sin verdighet. Denne stokken hadde ofte en pekende hånd i enden, og med den kunne han peke ut synderne. Disse ble så notert på sortebrettet, for så å bli avstraffet ved senere rettsmøter.
Dersom reckemannen ble for opptatt av ølet så han glemte seg bort, kunne den som var rask snappe stokken hans og dunke på døren til ølkleven med den. Da måtte reckemannen ut med en kanne øl for å få stokken igjen.
Regelverket for schøtstuen var opphengt på veggen så alle kunne se det. Der var det blant annet bestemt at en edru gesell alltid skulle være til stede medbringende en brannsprøyte og en bøtte med vann i. Ingen kunne overnatte i schøtstuen, og drengene skulle ikke dra hverandre i håret, slåss osv.
Man hadde en rangordning for plasseringen av medlemmene i en schøtstue. I den første tiden av Kontorets historie hadde embetsmennene en særskilt benk. Fra slutten av 1600-årene satt eldste kjøpmann/ handelsforvalter øverst i stuen og deretter de andre i rekke etter alder. Så fulgte gesellenes og drengenes plasser, som regel ordnet slik at folkene fra hver stue satt sammen.