Hver gård på Bryggen rommet en rekke enkeltmannseiendommer, stuene. Hver gård hadde også felleseiendommer som besto av kai, skur, vippebom og schøtstue med ildhus. Bygging og vedlikehold av disse eiendommene ble betalt av alle stueeieme i gården.
Regnskapene ble notert i gårdens felles regnskapsbok, mascopiboken. Denne boken ble ført av valgte embetsmenn. Hver gård hadde nemlig sin egen administrasjon og domstol.
Hver gård hadde en schøtstue med ildhus helt bakerst i husrekken. Systemet med felles schøtstue og ildhus overtok hanseatene fra de tidligere norske beboere på Bryggen.
Det norske ordet for denne bygningen var skytning eller skytningsstove. Denne benevnelsen forandret hanseatene til Schotstube eller Schutstaven.
Schøtstuen hadde som hovedformål å være samlingssted for gardsfolket i vinterhalvåret, og fungerte i kombinasjon med ildhuset som et spisested hvor man fikk servert varme måltider. Mens stuene foran i gården var uoppvarmede, ble det gjort opp varme i schøtstuen fra slutten av oktober til midten av april. I denne perioden var det mindre aktivitet i lagerbodene og sjøstuen, og derfor tilbrakte man store deler av dagen i schøtstuen.
Schøtstuen var mer enn bare et oppholdsrom. Den fungerte også som:
En gang i året ble det holdt rettsmøte i schøtstuen, der gårdens egne folk kunne dømmes for brudd på interne regler. Straffene varierte etter rang:
Pengene gikk til veldedighet, eller ble brukt til felles fest med såkalt «friøl».
Bøter kunne også gis i øl, og den strengeste boten tilsvarte en hel tønne. Dette var blant annet straffen for å gjøre noen gravid i Bergen – noe hanseatene, som levde i sølibat, ikke skulle gjøre. Boten ble drukket i fellesskap i schøtstuen. Dette bidro til en form for sosial kontroll, der alle passet på hverandres moralske vandel – en praksis kjent fra laug og broderskap over hele Europa.
Om vinteren ble det holdt skolestue for drengene i schøtstuen. Undervisningen omfattet skriving, regning og varekunnskap – nødvendig ballast for fremtidige eksperter på tørrfisk og tran. De skulle også kunne føre kompliserte regnskaper.
Moralopplæringen foregikk gjennom daglige andakter og salmesang, samt gjennom regler for oppførsel mellom medlemmene. Schøtstuen var dermed også et rom for å forme karakter og fellesskapsånd.
Alle begravelser utgikk fra schøtstuen. Kisten ble båret i prosesjon derfra og til Mariakirkegården – en siste seremoni fra fellesskapets midtpunkt.
Hver schøtstue hadde sitt regelverk og sin administrasjon. Gårdens buherre sto i spissen for administrasjonen. Han hadde også nøklene til laden, den felles pengekisten. Ved sin side hadde han ølkjøperen og vedkjøperen, to viktige personer. I tillegg besto administrasjonen av en gesellhøvedsmann, en skriver og en Buttenkyker,
Gesellhøvedsmannen hadde ansvar for å lese opp reglementet for schøtstuen seks ganger i året, slik at alle medlemmene ble minnet på gjeldende regler. Skriveren førte nøye protokoll over enhver sak som ble tatt opp, mens Buttenkykeren hadde tilsyn med ildhuset. Hver fjortende dag inspiserte han bøtter og kar for å sikre at alt var rent og i god stand.
– også kalt Recke-mannen – hadde ansvar for drengenes oppførsel. Han bar den symbolske reckestokken som tegn på sin myndighet. Denne stokken hadde ofte en pekende hånd i enden, og med den pekte han ut de som brøt reglene. Navnene til de skyldige ble skrevet opp på sortebrettet og senere behandlet under rettsmøter, hvor passende straff ble gitt.
Dersom Recke-mannen ble distrahert av ølet og ikke fulgte med, kunne en rask person snappe stokken og banke på døren til ølkleven med den. For å få stokken tilbake, måtte Recke-mannen kjøpe en kanne øl til den som hadde tatt den – en slags humoristisk lek som samtidig minnet ham på sin plikt.
Hang synlig på veggen, tilgjengelig for alle. Der sto det blant annet at det alltid måtte være en edru gesell til stede, utstyrt med en brannsprøyte og en bøtte med vann. Det var ikke lov å overnatte i schøtstuen, og drengene fikk ikke slåss, dra hverandre i håret eller oppføre seg dårlig.
Plasseringen i schøtstuen fulgte en fast rangordning. I de tidlige årene hadde embetsmennene en egen benk, men fra slutten av 1600-tallet ble eldste kjøpmann eller handelsforvalter plassert øverst i stuen. Deretter fulgte de øvrige medlemmene i rekkefølge etter alder. Geseller og drenger hadde egne plasser, som oftest ordnet slik at folk fra samme stue satt samlet.
